Dugnad på hytta 7. mai 2011
Helga 10 og 11 september vert det åpa hytte. Laurdag er også oppsett som dugnadsdag. Alle som kan tenkje seg å ta eit tak med malarkosten eller anna forefallande rydningsarbeid er hjarteleg velkomne.
Sist det var dugnadsdag var laurdag 7 mai. Ein fin dag med sosialt samvære og arbeid inni mellom. Roald Hessevik var som bilde viser også med på denne dagen. Som den diktar han er, har han satt ord på dugnadsdagen. Han las opp diktet på jonsokfeiringa.
Dugnadsdagen 7. mai 2011
Det var 7. mai og gryende vår,
da det kaltes til dugnad ved havstova vår.
En syssel av slaget, på hus og på hage,
som årvisst må gjøres, og videreføres.
Gjerdet må fikses, med maling beskyttes,
og steiner med spettet må skyves og flyttes.
Vi har nøst, vi har båter som, på ulike måter,
må holdes i ordentlig sjødyktig stand.
Blant an ̀t må det skrapes og vaskes, og årer må pusses og laskes,
så fartøyer klare kan legge fra land.
En himmel, lett sløret, med skydotter på,
som seilte i medvind på himmelen blå,
tillot at vårsol forgylte vårt tun.
Dagen var vakker og stemningen lun.
Det var mange som møtte, og hadde som støtte,
båre og grev, og spader og hakker,
for å gjøre havstove-hagen velstelt og vakker.
Grasvekst ble fjernet fra kanter og veier.
Der vant vi, som ventet, en fullstendig seier.
Vi gjorde furore i tilgrodde bed,
der trøske og løvetann gjorde fortred.
Høymoler – tettpakket som brisling i stim,
Ble effektiv kverket av det hakkende leam.
Dessverre bekjennes med vedmod og skam –
den hardføre kveken stakk røtene fram.
Som våpen mot kveken der må vi til slutt
skaffe oss giftig og hardbarket lut.
Man mener at Rundup vil være det beste
mot ugress som sies å tåle det meste.
Det ble muntert og livlig på plassen med grus
som ligger beleilig framfor vårt hus.
Der satt vi i sammen i pausen – fornøgde,
Som Gloppar ̀ne sier: ” Vi sat der og søgde,”
mens solen med velkomment varmende skinn
fordampet vår svette fra panne og kinn.
Der nøt vi vår kaffe med sveler og kake.
Ida og Brian er flinke å bake.
Til dyst og til dåd kaltes alle igjen.
Den enkelte tok sine redskaper frem.
Noen fortsatte som før med å male.
Det måtte flikkes og rettes på det som var gale.
Kledning, der maling var løsnet og flaket,
fikk særskilt behandling med grunning og kost,
slik slettet man spor etter vinterens frost –
Som Nordfjordingen sier: ” Vi vølte bordtaket".
Alt sammen ble bare så vennlig og blidt –
Med beddene svarte og havstova kvit.
Der kom noen gjester på inspeksjon,
de fleste av yngre generasjon.
Det var til glede for gamle og grå
som ikke vil gi opp, men vet at de må.
Å hilse de unge og barna i flokken
ga et uventet kick for ”arbeidsstokken”.
Onkler og tanter, og en bestemor grom
Tok med seg de unge – ha takk for de kom.
Under planting og vanning var iveren stor,
så nå må vi håpe at buskene gror.
Mens vi søkte en passende plass for gressløken
sa Brian: ” Nei sannelig hører vi gjøken.”
Dette var debut for gjøken i år – sier det noe om været vi får?
Så var alt ordnet og ferdig og klart,
og mange tok ferden på hjemveien snart.
Tilbake i tunet sto kranset en flokk, og spørsmålet var: Har vi gjort nok?
På kjøkkenet syslet ho Ida med mat, og sannelig bar hun fram rømmegrautfat.
Hun varmet litt kylling og hakket salat.
Hun ordnet så godt, og vi var parat til å innta en uventet dugnadsmat.
Det var ikke mengder , men smaken var fin.
Takk til deg Ida – æren er din.
Der satt vi og hygget oss – kongelig – stort,
fornøyde med alt som var ordentlig gjort.
Slik endte dugnaden denne vårdagen,
med system og orden i havstove – hagen.